Search

Vi er alle en del av tidsånden. Her er litt av historien om hvordan denne boka ble til.

Min mor kaller det tidsånden når hendelser kommer klumpvis. For det er mange tråder som skal til for å veve historier. Interessen for aktivismen på 70-tallet dukket opp hos flere historikere og andre som ville skrive bøker, doktoravhandlinger, lage arrangementer og film i nogen lunde samme tidsrom. Både 68-erne og homobevegelsen fikk behov for å se bakover og etter hvert kom også kvinnebevegelsen mer i fokus. Fra 2003 og fram til i dag har jeg blitt kontaktet av mange forskjellige personer som har vært ute etter informasjon om og historier fra denne tiden, noe som resulterte i at jeg begynte å lete i det enorme materialet jeg hadde pakket sammen på loftet. Her er bare noen av historiene:


Siri Lindstad var tidlig ute. I 2003 sendte hun meg en mail og spurte om jeg hadde info. og arkivmateriale til en bok med arbeidstittelen «lesbisk feminisme». Siri kom hjem til oss og intervjuet Kjersti Fjeldstad og meg om vår aktivisttid. Da boka kom ut i 2010 hadde den skiftet tittel til «Å fylle L-ordet med mening». Høsten 2013 ble jeg kontaktet av Tone Hellesund fra Skeivt Arkiv i Bergen som hadde oppdaget at de særlig manglet materiale fra Lesbiske feminister i sin samling. Det ble tatt opp videointervju og de fikk med seg fysiske dubletter av materiale jeg hadde samlet. Høsten 2015 startet Unni Rustad og Ellen Aanensen sitt store bokprosjekt «Vi var mange» om kvinnebevegelsen, sett hovedsakelig fra Kvinnefrontens side, som kom ut på Oktober i 2018. De fikk også mye materiale av meg og kontaktinfo. til kvinneaktivister fra denne tiden. Selv ble jeg intervjuet om min tid som «yrkesdemonstrant» som noen av oss også kalte oss selv. I 2008 ble Kjersti og jeg invitert til å være med i en serie som het «homo». Det var ikke første gang jeg måtte påpeke at ordet «homo» ikke kunne dekke vår aktivitet i Kvinnebevegelsen hvor lesbiske aktivister hørte hjemme. Vi bestemte oss likevel for å være med og «Rødt, hvitt og skrått» ble både bok og film i 2009. På Litteraturhuset arrangerte LLH møter om «homohistorie» hvor også Kjersti var med.

Men det var da Trine Rogg Korsvik våren 2011 spurte meg om materiale til sin doktoravhandling som sammenlignet kampen mot vold mot kvinner i Norge og Frankrike ca. 1970-85 at jeg for alvor begynte å systematisere det som hadde ligget på loftet. Da oppdaget jeg at jeg var i besittelse av en unik samling av viktig arkivmateriale som jeg forstod burde komme mer fram i lyset. 2017 var et viktig år på mange måter. Jeg ble invitert til å være med på utstillingen i

Historisk Museum under Prideuka med tegneserien LesbeLotte og Kjersti og jeg trakk fulle hus til «Kvinnekveld» inne på utstillingen, som også ble lagt ut på Youtube. Oslo Bys museum hadde en 70-tallsutstillling med et eget rom for kvinnebevegelsen. Den ble supplert med info. og en plakat, og Nasjonalbiblioteket arrangerte møter om kvinneblader fra denne tiden i tillegg til en utstilling hvor jeg forærte dem flere feministiske plakater fra Sfinxa.

Høsten 2018 tok jeg initiativ til å danne Kvinnebevegelsens Arkiv for å fremme digitaliseringen av viktig historisk materiale. Dette arbeidet er fortsatt i full gang.


Arbeidet med det som ble sakprosa-/kunstboka «Vi spiste, sov og drakk feminisme» startet for meg i 2016/2017. Det resulterte i nesten 4 års intenst arbeid. Jorun Friis Reset fra Kvinnefronten, en fra Jentefronten (som falt ut tidlig), og Tonje Gjevjon fra Lesbisk Forbund hadde allerede møttes og ville skrive «Lesbisk historie i Norge 1953-1990». Da de tok kontakt med meg var det nok opprinnelig fordi de også var interessert i å dukke ned i det store arkivmaterialet som de hadde fått høre at jeg hadde. De visste nok ikke helt hva de var ute etter, eller hva boka i praksis skulle inneholde. Jeg kunne godt forstå behovet, særlig blant yngre lesbiske, for å finne fram til sin egen historie, slik vi i Nyfeministene søkte etter våre formødre, og vår historie, på begynnelsen av 70-tallet. I februar 2017 hadde vi vårt første møte hvor vi alle tre var tiltenkt å være skribenter. Vi møttes og diskuterte prosjektet og skrev flere forslag til innhold som tidlig hadde formuleringen: «Med hovedvekt på den politiske kvinnebevegelsen fra 1970 – 1990. Lesbiske feministers kamp mot Patriarkatet og lesbiske kvinners kamp for rettigheter i egne organisasjoner og samfunnet som helhet. Vi ser for oss en lærerik, illustrert og inspirerende bok, som både har historisk verdi og som kan være en inspirasjon for den nye bølgen av unge lesbiske kvinner.»


Jeg er ikke historiker, men jeg har vært aktivist det meste av mitt liv. Og jeg viste at historiene fra 70-80-tallets kvinneaktivisme var det ikke skrevet særlig mye om. Jeg var også klar over at de mange kvinnene som var i front på mange felt, slettes ikke hadde fått den omtale og den honnør, som menn ofte får på felt de har vært aktive i. At det også var en kjerne med lesbiske aktivister som var igangsettere på mange områder var det heller ikke skrevet noe om. Noe av grunnen til dette var at vi primært delte et fellesskap som kvinner og feminister og var opptatt av kvinnesak, men det var også en del usynliggjøring og selvundertrykking i dette miljøet. Og det ville jeg gjerne gjøre noe med. Lesbisk historie fra DNF-48s dannelse i Norge i 1953 var jeg ikke interessert i. Homobevegelsen var mannsdominert og det var ikke fokus på lesbiske i organisasjonen. Hvis vi skulle skrive om lesbisk feminisme så måtte vi starte mye senere. Jeg foreslo at jeg kunne begynne å skrive om det jeg selv hadde vært med på, og så kunne vi bygge videre på det og se hvordan det kunne bli en bok. Prosjektet ble omdøpt til «Lesbisk aktivisme i Norge» og vi lagde en FB-side om prosjektet med samme navn.

Vår første søknad (mars 2017) til Fritt Ord het «Lesbisk aktivisme i Norge med vekt på 70-tallet» og Lesbisk Forbund og Kvinnefronten stod oppført som ideskapere og igangsettere av prosjektet. Tonje Gjevjon var oppført som Prosjektleder og redaktør og Tonje, Jorunn og jeg var oppført som skribenter. 4. mai fikk vi kr. 100.000 i støtte til videreutviklingen av prosjektet. Utbetalingen kunne først skje når vi kunne vise til at vi hadde en avtale med et forlag. Emilie forlag var greie og ga oss en intensjonsavtale.


Vi bestemte oss for å begrense perioden fra 1973 til 1983. Jeg foreslo 1973 fordi det var da kvinneopprøret startet i homobevegelsen i Oslo og de første lesbiske feministene begynte å samle seg også i Nyfeministene. Vi utvidet senere perioden til 1970, fordi Nyfeministenes begynnelse måtte med, og vi utvidet til hele 80-tallet slik at hele perioden Kvinnehuset eksisterte ble med. Aktivisme definerte vi først som konkrete aksjoner. Vi lette, men fant ikke historier fra Kvinnefronten på tema, så tilslutt ble det bare Tonje og meg som gikk videre med prosjektet.


Jeg begynte å skrive om hver aksjon i separate word-dokumenter, og våren 2018 begynte det å ta mer form. Jeg sendte en og en historie til Tonje og hennes kone Edith og en del gamle venner og ba om tilbakemeldinger. Jeg ville at tekstene skulle være informative, men helst også morsomme og inspirerende, selv når jeg skrev om den store motstanden vi møtte og alle de forskjellige konfliktene som var der gjennom disse hektiske 20 årene. Jeg hadde stor tro på at det kunne la seg gjøre, for jeg husket denne tiden med glede – og gjenoppfriskningen av historiene var en inspirerende opplevelse også for meg.

De første dokumentene var ikke så lange. Jeg skrev dem slik jeg husket dem. Men for at de skulle kunne bli forstått av en som ikke hadde vært med, så måtte jeg utbrodere historiene med forklaringer og mer bakgrunnshistorie. I første omgang manglet de kvinnepolitiske teoriene og argumenter som var selvfølgeligheter for oss den gang.

Materialet var enormt, og løsningen var å lage tidslinjer. Det var ikke lett. Noen av årene var så fulle av aktivitet, at det å få alt plassert i riktige uker og måneder i tillegg til år, det opplevdes nesten umulig. Referater manglet dato og nesten ingen hadde årstall. Hvem hadde trodd at dette skulle bli viktig? Timer, uker og måneder, gikk med til graving. Jeg brukte avisarkiv og søkeord for å finne fram. Men kvinnehistorie er dårlig kartlagt med få søkeord. Jeg ble like ofte sendt til «langt-vekkistan» som til aktivitetene rundt 8.mars eller til kronikker eller til de få oppslagene hvor en aksjon faktisk kom i avisen. Det ble mange tidslinjer som måtte fylles av sitater, foto, artikler og intervju som så igjen måtte sjekker i flere kilder og med flere aktører for å kunne bekreftes.

Her var Elisabeth Eies utklippsbøker en gullgruve. Det samme var Runa Haukå sine bøker, Amasonen, Lavendel-expressen, Kjerringråd og Sirene. Lite er digitalisert, så resten fikk jeg supplert fra venner.

Nyfeministene fikk for eksempel en egen tidslinje, Lesbisk Bevegelse en annen. Mandagsmøtene på Kvinnehuset som ble arrangert annen hver mandag i mange år tok det lang tid å få på plass. Bare møtetitlene var i seg selv en historisk gjennomgang over saker som var i fokus på denne tiden. Fremdeles er det noen Mandagsmøtetitler som mangler. Abortarbeidet måtte få en egen tidslinje, det samme for kvinnekamp i homobevegelsen. Kvinneleirene i Norge var også av en eller annen grunn vanskelig å få på plass, men det gikk. Jeg korresponderte med Danmark, Sverige, Holland, England, Australia og USA og supplerte med internaviser og dokumenter jeg ikke hadde selv. Tre av de siste kapitlene ba jeg andre om å skrive, fordi jeg ikke var aktiv i gruppene selv. Gerd Brantenberg skrev om Tverrlitterært kvinneforum, Mai Ottersen og Helen Vogt skrev om selvforsvarsgruppene og Elin Nygård skrev om KIM, Kvinner i mannsyrker. Tonje tok jobben med å klippe sammen informasjon om Stonewallopprøret. Mye ble det dessverre ikke plass til. Likevel tror jeg at boka viser bredden i det den feministiske delen av kvinnebevegelsen fra disse to tiårene.


For alle som jobber på Krisesentre rundt i Norge så er det nyttig å vite at deltagelsen av norsk kvinner på det internasjonale tribunalet mot vold mot kvinner i Brussels i 1976, var den konkrete starten for krisesenterbevegelsens oppstart på Kvinnehuset i Oslo. Likeledes at det var lesbiske feminister som var initiativtagere til de første demonstrasjonene i Oslo for lesbiske og homofile i 1975, og 1976.


Høsten 2017 dro Tonje og jeg på «road trip» for å intervjue og filme gamle kjente fra denne tida. Vi snakket om at disse opptakene kanskje kunne bli til noe mer, kanskje små videoer eller en lengre film, det var åpent. Tonje filmet meg mens jeg kjørte til intervjuene og jeg fortalte. Våren 2018 fortsatte vi med intervjuer. Vi var i Mandal, Arendal, Tønsberg, Vinterbro, Eidsvoll, Skedsmo og hos flere på Majorstua. Vi var på Furuset og St. Hanshaugen, Ola Narr og langt opp i Sverige. Og de vi ikke kunne nå, og de som hadde flyttet ut av landet, ble intervjuet over telefon eller mail. Flere av disse intervjuene har Tonje klippet ned til små videoer som vi håper skal bli tilgjengelige igjen på forlagets hjemmeside. Råmaterialet er også interessant kvinnehistorie i seg selv.


Høsten 2018 dro vi til København og intervjuet 3 danske kvinner og besøkte biblioteket på Kvindehuset. Her fikk vi med plakater fra Femø og noen nr. av Hvitløkspressen som var den danske parallellen til Lavendel-expressen fra Kvinneverkstedet SFINXA.


Det viste seg at jeg hadde tatt vare på mange flere foto fra denne tiden enn jeg var klar over, og dette inspirerte til mer leting etter billedmateriale. Dette skulle etter hvert bli en stor del av jobben. En ting var å finne gamle foto fra de aksjonene jeg allerede hadde skrevet om, en annen jobb var å finne ut hvem som hadde tatt bildene, hvem som var på bildene og hvem som skulle spørres om tillatelse til å bruke bilder i boka. Et stort forlag ville nok ha hatt egne folk som kunne denne jobben. Våre intervjuobjekter delte raust av sine private bilder og etter hvert kom det fram flere og flere foto fra kjeller og loft.


Gudrun Sløgedal ga oss viktige foto fra 8.marstog i Oslo og nydelige foto av den først oppsetningen av Lesbiafonisk Nintett på arrangementet før demonstrasjonstoget som da het 27.juni (som nå feires det i en litt annen form som PRIDE). Foto av teatergruppa Livets Mangfold hadde Gro Vestby tatt i Munchmuseet. Og jeg oppdaget at jeg selv også hadde tatt flere av bildene enn jeg var klar over da vi begynte. Dessverre oppdaget jeg at mange som jeg visste hadde tatt foto på denne tiden hadde kastet dem ved flyttinger. Men vi fant mye. Jeg scannet foto fra egen maskin og resten scannet vi hos Henriette på Kunstplass.


Men den største oppdagelsen gjorde vi våren 2020 da min gamle kollektivvenninne Marianne Rovas Olsen kom tilbake til Oslo igjen fra utlandet og fikk tilsendt sin gamle koffert fra Trondheim der den hadde ligget oppbevart i flere år hos gode venner. Den var full av hennes mange dagbøker og svart/hvitt negativer. Tonje fikk digitalisert det meste og sammen så vi på en til da, delvis ukjent samling med foto fra demonstrasjoner, møter, fester og private sammenhenger som ga en visuell innsikt i miljøet jeg hadde beskrevet i mine tekster. Tonje foreslo at vi skulle bruke serier med foto, for her var det mye å velge mellom. Det var også Mariannes fotobøker, som jeg allerede i 2017 hadde fått til gjennomsyn, som ga inspirasjonen til layouten vi valgte i samarbeid med Henriette Stensdal fra Kunstplass. Marianne hadde klippet røft i egne bilder og limte dem på forskjellige fargede papplater i en ringperm. Der var uttrykket vi ville ha! Dette var 70-tallet i farge og form.


Jeg hadde tidligere utgitt en bok med fargekodede kapitler, og sannelig hadde ikke også Henriette funnet fram en stor kunstkatalog som hadde brukt bakgrunns-farge på sidene etter hvert kapittel. Vi ble enig om at dette var en god idé for boka. Inndelingen i kapitler og fargekodingen ble en stor hjelp for meg og ga meg endelig en oversikt over hele boka. Henriette endte med å bruke bakgrunns-farge kun i ett kapittel, ellers satt hun inn en lekker farget strek her og der, som gjentok seg i hele kapittelet.


Da det første tekstutkastet var ferdig i juni 2019 hadde jeg funnet fram til tittelen «Vi spiste, sov og drakk feminisme» undertekst: Lesbisk Feminisme. Tonje var redaktør, jeg var forfatter og forlaget var nå Sfinxa.

Boka er skrevet fra «innsiden» - fra aktivisters ståsted og gjennom deres blikk slik jeg også skriver i mitt forord. Teksten er min, og jeg har flettet inn sitater og intervjuer fra ca. 100 kvinner. Ca. 400 navn er nevnt. Jeg tar utgangspunkt i et kjernemiljø i og rundt Kvinnehuset i Oslo som hadde kontakter og forgreninger til flere land. Mange knyttet internasjonale kontakter på Femø, kvinneleiren i Danmark, og på de store kvinnefestivalene i København. De fleste fra Norge reiste til Danmark, noen få dro på seminarer til Sverige.


Så var det noen av oss som reiste til England for å lære offset eller til London og Brighton for å møte feminister og kunstneren Monica Sjö. Kvinner fra hele Norden dro til kvinnefilmfestivaler i Amsterdam og Paris og flere hadde sterke kontakter til kvinner i USA. I Tyskland var vi med på internasjonale kvinnekonferanser og flere dro på de store kvinnefestene i Berlin.


Kvinnehuset har fått en stor plass i boka. Det er fordi det var der de fleste feministiske kvinneorganisasjonene og gruppene holdt til fra 1975 til 1989. Kvinnehuset ble brukt aktivt av både de gamle og de nye kvinnegruppene som for eksempel Kvinnesaksforeningen, Nyfeministene, Lesbisk Bevegelse, Latinamerikagruppene, aksjonsgrupper og mange, mange flere. Disse har alle fått en stemme i boka.


Da Rikke Komissar hørte om bokprosjektet besøkte hun meg for å se det materialet jeg hadde og vi ble enige om å lage en utstilling på Akershus kunstsenter (nå NITJA) våren 2020. Planen var at boka skulle være ute før utstillingen, men det greide vi ikke.


Utstillingen ble selvfølgelig noe annet enn boka, men jeg mener at dette også var et uttrykk for tidsånden at utstillingen «SFINXA – lesbiske trykk og kvinneaktivisme 1970-1985 – Inge Ås» ble en virkelighet. Høsten 2020 var virkelig i feministenes tegn. Nyfeministene hadde en stor 50 årsmarkering i Oslo, Marianne Rovas Olsen fikk et foto inn på Høstutstillingen og en blå historisk plakett ble montert på huset der Kvinnehuset hadde vært i Rådhusgata 2. Det ble etterfulgt av en mottagelse i Rådhuset, og boka vår ble lansert gjennom to fulle arrangementer med film og teater og bokbad.


Tonje hadde hovedansvaret for søknader og etter vår første støtte fra Fritt Ord fikk vi også støtte fra Norsk Kulturråd, Billedkunstnernes Vederlagsfond, Norsk Fagforfatter- og oversetterforening og Kunstplass. I tillegg mottok vi en pengegave fra Helen Perzon som var med i Damefilm og Lesbisk Forum som ble nedlagt for mange år siden. Men for å kunne trykke boka trengte vi mer. Styreleder i Sfinxa Anne Cathrine Hagen og jeg tok ansvaret for folkefinansieringen gjennom banken Cultura. Vi gikk på kurs og satt opp selve systemet og jeg holdt oversikten over givere og alle dem de som skulle ha gaver i forbindelse med hvert beløpe.



Bøker har som regel et forlag bak seg med flere ansatte. Det hadde ikke vi. Som forfatter står jeg inne for tekstene og valget av innhold. Tonje tok redaktøransvaret som innebar å saumfare teksten for å finne svakheter juridisk. Der jeg ikke hadde håndfaste bevis for det jeg skrev, måtte jeg moderere eller ta ut noe, eller anstrenge meg mer for å finne en henvisning til hvor det kunne bekreftes. Det er ikke alltid mulig å finne skriftlige kilder, rett og slett fordi det som skjedde der og da er det bare levende personer som husker. Og noe er rett og slett meninger. Likevel, det resulterte i at mange ble kontaktet for å sikre at historiene var så korrekte som mulig. Og så får jeg ta ansvar for det som ble stående.


Uten den praktiske hjelpen, uten videoopptakene, uten optimismen og støtten, så hadde det vært en adskillig tyngre prosess, og jeg vet faktisk ikke om jeg hadde kommet i mål. Nesten daglige telefoner til redaktøren gjennom mange år var veldig viktige. Gode venner har gitt av sine profesjonelle ferdigheter og vi har fått korrektur og språkvask som gaver.

Forfatter og redaktør hadde det felles at begge var opptatt av lesbiske feministers aktivitet i den brede kvinnebevegelsen og at vi begge var billedkunstnere. Jeg hadde vært sentral i flere kreative grupper, samt hovedtrykker på Kvinneverkstedet SFINXA. Tonje har i mange år vært opptatt av mangelen av lesbisk kultur og politikk. Og da hun oppdaget at dette i realiteten også var et kunstprosjekt, ble fokuset dreid enda mer mot de kreative aspektene ved miljøet. Teater, sanger, tekster og billedkunst kom med og igjen runder med avklaring av rettigheter.


Nå ble det viktig å få scannet plakatene fra min samling. Etter et par runder med dårlige foto, valgte vi å levere dem inn til et sted som kunne det gjøre profesjonelt. Nasjonalbiblioteket hadde allerede scannet flere plakater som vi fikk bruke vederlagsfritt.



Boka hadde ikke blitt det «smykket» den har blitt uten den kreative layouten som Henriette Stensdal skal ha hovedæren for, selv med våre innspill. Boka kunne ha vært i flere bind, men vi måtte finne en avslutning på prosjektet.


Sfinxa ble revitalisert og har i dag et styre med 4 fra det opprinnelige Sfinxa. Utgivelsen av «Vi spiste, sov og drakk feminisme» er vår første utgivelse. I tillegg tilbyr vi en del av 70-talls plakatene som ble produsert på det opprinnelige kvinneverkstedet Sfinxa. Min intensjon med boka var og er å gi et spennende innblikk i en tid som det dessverre er skrevet veldig lite om.


Selv Nasjonalbiblioteket visste ingen ting om vår plakatkunst før jeg forærte dem en del av det jeg hadde på lager. I tillegg kjøpte de to av mine silketrykk. Det skal også nevnes at det er et flott forord som setter det kreative fra Sfinxa inn i en bredere kunsthistorie skrevet av kunsthistoriker Randi Solheim som vi er veldig stolte av. Det var ingen som så våre produksjoner utenfra, slik som for eksempel gruppen GRAS ble sett av offentligheten da de var aktive. Å bli sett og satt inn i en kunstsammenheng har vært viktig for mange av oss i ettertid.


Nå er det forlaget Sfinxa som står for markedsføringen. Markedsføring er et eget fag og krever ofte penger, så vi må gjøre det på en annen måte. Ved hjelp av Sfinxavenner rundt i landet som har bøker hos seg privat, så drypper det stadig inn bestillinger. Dessverre ble vi ikke tatt med i innkjøpsordningen for sakprosa, noe som ville ha gitt over 700 bøker til landets folkebibliotek. Men det hjelper at flere har bedt om å låne boka på sine lokale bibliotek, da kjøper Biblioteksentralen bøker fra oss og flere får lest den.


Heldigvis er ikke boka en ferskvare. Den vil stå seg år etter år. Så får vi bare bli enda mer kreative for å få historiene ut i verden.


273 views0 comments

Recent Posts

See All

© Foto, Seriøsgruppa